Steve Hackett kommer til Norge i mai:

Gitarlegenden velger å turnere med fansens favorittalbum

Steve Hackett fotografert under en konsert i København våren 2017.
På en overskyet formiddag før jul tok GAFFA turen ut til London-forstaden Richmond for å en prat med selveste Steve Hackett. Grunnen til møtet med den engelske musikeren var den utsolgte konserten han skal holde i hovedstaden i midten av mai.

69 år gamle Hackett er en legende innen progressiv rock, kjent både som gitarist i Genesis og for sin solokarriere. Samtalen denne formiddagen begynte med at Hackett stille uttalte at han aldri har likt forkortelsen «prog».

Selv bruker han etter eget utsagn konsekvent ordet «progressiv» når han omtaler denne type musikk.

– Det tar noe av musikaliteten ut av ordet. Det gjør det lettere å plassere sammen med «rock» og «pop» og lignende, men «progressiv rock» er noe ganske annet og krever derfor å bli omtalt som det, utdyper han.

Travle år på veien

Da vi møtte Hackett, var han i gang med en ny turné, få måneder etter at hans forrige tok slutt. Det er også denne turnéen som tar gitarlegenden til Oslo og et utsolgt Sentrum Scene tirsdag 14. mai.

– De siste ti årene har vært spesielt travle, særlig på turnéfronten, forklarer Hackett.

LES OGSÅ: Fyrrig femtiåring.

Når vi spør hva han synes om livet på veien, og de mange konsertene, er han likevel rask med å legge til at han liker det:

– Så snart jeg har kommet meg gjennom de første konsertene, og etter alle øvelsene – jeg synes de er det vanskeligste – så er det ikke vanskelig å spille for folk. Mye er rutine, men generelt sett er det å holde konserter en glede, og jeg har blitt mer og mer avslappet rundt det hele.

– Jeg legger ut på turné igjen nå helt frivillig, ikke på grunn av noen pliktfølelse, legger han til.

Turnerer med to publikumsfavoritter

Akkurat som under tidligere konserter med Hackett her til lands blir det en blanding av Genesis og solomateriale fansen får høre, hvilket også betyr hjelp fra Nad Sylvan på vokalfronten.

– Jeg synger en del på det nyeste albumet mitt for de som liker det, men når det kommer til Genesis pleier jeg å gi oppgaven til noen andre: Jeg har ikke en Genesis-stemme. Jeg er en Genesis-gitarist, ikke en Genesis-vokalist. Nad har en Genesis-stemme, og jeg synes han er veldig flink, veldig kreativ. Han har en naturlig evne til å endre på en melodilinje, komme med en variasjon over den, som likevel alltid er musikalsk, han har en naturlig harmonifølelse. Nad opptrer veldig i Genesis’ ånd, selv om akkurat hva det innebærer er svært omdiskutert, smiler Hackett.

Han legger til:

– Han er en glede å jobbe med.

LES OGSÅ: Anmeldelse av norgeskonserten til Jeff Lynne’s ELO.

– Jeg valgte to album som er blant fanbasens favoritter. Selling England by the Pound er det beste Genesis-albumet når det kommer til idéer, etter min mening, det er bare noe ved det som treffer meg utover det at jeg var en del av det. Også er det Spectral Mornings, som var det første albumet jeg gjorde med et eget band. Jeg hadde spilt inn to album før det, men jeg hadde ikke mitt eget band, så med Spectral skjedde det noe spesielt. Jeg synes mange av sporene egner seg godt til live-opptredener.

Hackett er også aktuell med nytt album i år. At the Edge of Light traff digitale og fysiske butikkhyller i slutten av januar.

Når det kommer til moderne teknologi, er 69-åringen svært åpen.

– Jeg har spilt inn At the Edge of Light i stuen min, fylt den opp med diverse saker. Det fører til mindre tidspress, men det er alltid et visst press til stede likevel. Dersom man er forberedt på å spille inn lag på lag, er man ikke så begrenset av fysisk plass mer, studioer kan være på størrelse med en datamaskin i disse dager! Så jeg liker ny teknologi, jeg kan spille inn skrikende gitarer veldig stille. Det er litt vanskeligere med trommer rent plassmessig, jeg pleier kun å ta dem med hit når de er klare til å kombineres med resten. Alle akustiske instrumenter er selvsagt fremdeles velkomne, men jeg har ikke noe behov for å forbli analog.

Hackett har følgende å si om sin rolle som bandleder:

– En hver som leder et band ender jo opp med at resultatet reflekterer lederens valg, men musikken jeg har spilt nylig er ikke drevet at egoisme, jeg bare velger det beste. Og musikken som er fra såkalte soloalbum – jeg mener dog at det ikke finnes et faktisk soloalbum – har alltid mange samtaler, både i studio og musikalsk. Jeg liker godt å være kreativ med andre folk, få nye impulser.

Selger England pund for pund

Med sin lange karriere er jeg nødt til å spørre mannen selv om hva hans personlige favoritter er. Når det kommer til Genesis, kommer svaret med én gang:

Selling England! Denne turneen blir en drømmeopptreden om jeg får det til riktig. Jeg har virkelig lyst til å få til fabelaktige versjoner av sangene. Jeg er ikke her for å begrave Genesis, jeg er her for å hylle dem, ler Hackett.

– Så jeg forsøker å fjerne egoet fra dette, dersom noen av de andre skrev en bra sang, spiller jeg gjerne den også, jeg kommer ikke å skrive den om.

Når det kommer til soloalbum, må han tenke seg litt mer om:

– Jeg vil si Spectral, men favoritten min er faktisk kanskje det nye [At The Edge Of Light]. Men vi er jo fremdeles midt oppi hvetebrødsdagene der alt føles nytt og spennende.

LES OGSÅ: The Who legger ut på stor turné.

Til slutt ber jeg ham fortelle om sporet han er mest stolt av.

– Jeg tror at fra Genesis, i hvert fall, det sporet jeg stadig vender tilbake til, enda det er mengder av dem, så var Dancing with the Moonlit Knight en helt utrolig idé som kom fra hele bandet. Vi fikk alle styre skuta til ulike tider. Den begynner som en liten drage som blafrer i vinden, før den blir til en svær rakett som fyker gjennom tid og rom. Den siste delen kalte vi «Disney», og det er bandet som spiller live. Likevel er det trolig blant en av de roligste improvisasjonene et rockeband noen gang har gjort. Den er veldig stemningsfull, som et lite landsbysamfunn dukket opp for akkurat den delen, sier han, og legger til:

– Tegnefilmer var den største inspirasjonen der, og jeg ser på det litt som krusninger på et tjern; veldig stille, nesten ingen bevegelse, likevel kaster alle småstein. Eller som en film som viser seg for øret istedenfor øyet, et lydspor som forteller en historie. Likevel mener jeg det er fanbasen som er de sanne eierne av disse bildene musikken gir, de evner å se noe som skaperne ikke gjør.

Steve Hackett spiller på Sentrum Scene 14. mai.