Anmeldelse av «Aladdin»:

Disney fortsetter å grave i arkivet – med «Aladdin» lykkes de endelig

Mena Massoud spiller tittelkarakteren i Disneys nyversjon av «Aladdin». Will Smith til høyre som Genie.

Er Disney bare ute etter å kynisk utnytte barndomsnostalgien til millenniumsgenerasjonen? Joda, ganske sikkert. Lykkes filmselskapet derimot med å røre noe dypt i hjerteroten hos sitt publikum med gjenopplivingen av «Aladdin» fra 1992? Ja, overraskende nok!

Guy Ritchie
Aladdin
Film | 22.05.2019

Undertegnede har, i likhet med de fleste, et nostalgisk forhold til Disneys animasjonsklassikere. Jeg har likevel vært skeptisk til prosjektet underholdningsgiganten har kjørt de siste årene, hvor alle disse i tur og orden skal gjenskapes i såkalt «live action»-drakt.

Joda, jeg har sett de fleste, og noen av disse har også vært til dels fornøyelige opplevelser i kinosalen. Likevel har nyversjonene med få unntak føltes litt unødvendige.

LES OGSÅ: En «Aladdin» for vår tid.

I 2019 kjører Disney ordentlig på: Vi har allerede fått «Dumbo» med Tim Burton i registolen (jeg hadde litt forventninger, men anbefaler lett «Big Fish» fra 2003 fremfor denne om man ønsker å se Burton befatte seg med sirkus-tematikk), og senere i sommer venter «Lion King».

Mellom disse to finner vi «Aladdin».

Jeg hadde ikke de aller høyeste forventningene før jeg gikk inn i kinosalen. Til tross for dette skal jeg innrømme at det på forhånd pirret nysgjerrigheten min at Guy Ritchie, mannen bak «Lock, Stock and Two Smoking Barrels» (1998) og «Snatch» (2000), skulle stå for regien. Manuset har Ritchie skrevet i samarbeid med John August.

Vekker kildematerialet til live

Som seg hør og bør ser 2019-versjonen av «Aladdin» helt fantastisk ut. Kameraføring, musikk, storslåtte lokasjoner og kulisser vekker kildematerialet fra begynnelsen av 90-tallet til live. Den jordanske ørkenen Wadi Rum, der også «Lawrence of Arabia» ble spilt inn i 1962, er vakkert fanget. Byen Agrabah ser dessuten minst like magisk ut som den gjorde i originalen – om ikke mer.

Mena Massoud i rollen som Aladdin er selvfølgelig likandes og Marwan Kenzari like deler forførerisk og fryktinngytende i all sin maktsyke som Jafar. I tillegg glimter tidvis bikarakterene til, som Nasim Pedrad i rollen som den sjarmerende tjenestepiken Dalia og Billy Magnussen i en liten, men minneverdig rolle som prinsen Anders fra Skånland.

Én av de største endringene fra originalen ligger likevel i Sjasmin-karakteren til Naomi Scott. Hun besitter langt mer dybde her enn hun gjorde i animert utgave og får også en mer fremtredende rolle i 2019-versjonen av «Aladdin».

Et smart og vellykket grep, i mine øyne.

Foto:Stuart Ramson | AP | NTB Scanpix
Robin Williams hadde stemmen til Genie i originalversjonen av «Aladdin». Skuespilleren gikk bort i 2014.

Men vi kommer ikke utenom elefanten i rommet (eller ånden i lampen, om du vil).

For helt siden denne filmen ble annonsert har det stått klart et Robin Williams’ enorme skygge ville hvile over prosjektet. 1992-utgaven av «Aladdin» var nærmest for et énmannsshow å regne med en Williams i storform. Genie-rollen ble bygget rundt Robin Williams, animatørene animerte til og med Genie over et opptak av et stand up-show med Williams for å lokke skuespilleren med på prosjektet.

Spørsmålet man på forhånd stilte seg var om filmen i det hele tatt kunne lages uten Williams’ medvirkning. Om noen i det hele tatt kunne ta over rollen hans.

På tide å friskmelde Will Smith?

Der Robin Williams for mange av oss som var barn på 90-tallet nærmest fungerte som en reservepappa, var Will Smith den kule fetteren (eventuelt den unge onkelen). Derfor føles det overraskende naturlig å se Smith i denne rollen (selv om jeg i likhet med mange var skeptisk etter å ha sett den første traileren).

Will Smith har selv betegnet rollen som Genie som et karrierehøydepunkt, og etter å ha sett «Aladdin» er det kanskje på tide å friskmelde skuespilleren som ellers bokstavelig talt har vandret rundt i en ørken av dårlige rollevalg de siste ti årene. Her ser det ut som om han har klart å senke skuldrene og virkelig kose seg på filmsettet. Og det er en aldeles smittende entusiasme han bringer til bords.

LES OGSÅ: Derfor blir den kommende Elton John-filmen historisk.

I motsetning til originalen er 2019-versjonen av «Aladdin» mer en laginnsats enn et énmannsshow. Jeg koste meg mye mer med denne enn jeg har gjort med noen av de andre «live action»-utgavene Disney har pøst ut de siste årene.

Det eneste som tidvis trekker ned er at noen av de musikalske fremføringene faller seg litt unaturlig. Men når de også klaffer, som tilfellet heldigvis er med Friend Like Me og Prince Ali med Will Smith i førersetet, og selvfølgelig A Whole New World, fremført av Massoud og Scott, ja, da er «Aladdin» virkelig forførende.

Foto:The Walt Disney Company
Naomi Scott og Mena Massoud i Disneys nye filmatisering av «Aladdin».